Horae Canonicae: Forbrytelsen i Audens tidebønnsyklus

by onepuzzledspecies

For et par år siden skrev jeg en tekst for Litteraturtidsskriftet Lasso om Audens diktsyklus Horae Canonice, syv dikt strukturert etter de katolske tidebønnene. Det sentrale motivet, som diktene sirkler rundt men aldri portretterer direkte, er en ugjerning; det som vekselvis blir kalt et drap, en henrettelse, en dåd og en offerhandling. I denne syklusen utforsker Auden betydningen av “det som har skjedd” – den usagte forbrytelsen – for individet og kollektivet, med henblikk på begreper som skyld, ansvar og sivilisasjon. I bakgrunnen ligger langfredag og korsfestelsesmotivet.

Canonical hours

WITH OUR CROOKED HEARTS: SYNDEFALL OG SELVRANSAKELSE HOS W. H. AUDEN

W. H. Audens HORAE CANONICAE tematiserer offerets rolle i samfunnsutviklingen, sett fra synderens perspektiv. I en diktsyklus der leserne konfronteres med mange moralske valg, er muligheten til å velge moralsk renhet aldri egentlig til stede.

Av Hedda Lingaas Fossum

I 1955, 16 år etter å ha forlatt England til fordel for Amerika, utgav Wystan Hugh Auden diktsamlingen The Shield of Achilles. Den siste av samlingens tre deler, HORAE CANONICAE , består av syv dikt som med utgangspunkt i korsfestelsesmotivet danner en allegorisk fortelling som utforsker menneskelig synd, sivilisasjon og samvittighet. Ugjerninger og hvordan et samfunn kan forsone seg med dem er et viktig tema i samlingen. Tittelen betyr kanoniske timer og viser til tidebønnene utført av geistlige i den katolske kirken: laudes, prim, ters, sekst, non, vesper, completorium[1].  Som tidebønnene utgjør hvert dikt en rituell markering av et fast tidspunkt på dagen. Med langfredag som bakteppe sirkler diktene rundt det som vekselvis blir kalt en ofring, et mord, en dåd, et drap og en ugjerning.  Offeret for ugjerningen taler ikke i HORAE CANONICAE. Perspektivet ligger hos en utenforstående, oftere et «vi» enn et «jeg»; et «vi» som har vært tilskuere, uberørte, overlevende og overgripere. Den drepte kommer likevel til syne i diktsyklusens undertittel, Immolatus Vicerit: Offeret har seiret.

Det er en kjent sak at Auden etter å ha flyttet til USA, i sitt forfatterskaps andre fase (av britiske litteraturhistorikere kjent som den amerikanske – og mindre interessante – fasen), gikk tilbake til den anglikanske tro han var oppvokst med. I sin diktning var Auden fra sin spede begynnelse på Oxford tiltrukket av moralske og politiske spørsmål, og lette etter løsninger i sosiologi, psykoanalyse og sosialisme. Ingen av forklaringsmodellene han tilegnet seg ble funnet fullt ut tilfredsstillende, men elementer av alle ble med videre i det verdensbildet han gradvis dannet seg.  Mange år etter et agitatorisk mesterverk som Spain 1937 (som i sin opprinnelige, upubliserte form inneholdt linjer som eksplisitt hyllet et framtidig sosialistisk Utopia) sitter Auden igjen med en rekke uløste, moralske spørsmål som i stadig større grad ble gjenstand for poetisk formgivning.

Verdens gang skal oversvømme minnet

«Poetry makes nothing happen», skrev Auden i sin Yeats-elegi. Han mistrodde kunstens potensial til å frambringe samfunnsmessige endringer, og avviste og foraktet Shelleys tro på diktere som «verdens usynlige lovgivere». Like fullt motsatte han seg den estetiske avstandtagenen fra samfunnsmessige problemstillinger som en gjerne forbinder med modernismen og nyere, abstrakt kunst. Han opplevde dikteren som en aktør med moralsk ansvar – på linje med alle andre, men særlig der dikteren er i en posisjon til å påvirke andre.

Auden tok gjerne opp menneskelige problemstillinger på et generalisert plan. Nettopp «mennesket» (Man på engelsk) er ingen uvanlig skikkelse i diktene hans. Man, vi, oss og dem dukker stadig opp i hans verker, i tillegg til – enda viktigere – jeg og du. Tiden, Verden, Naturen og Historien er ofte personifisert og gitt en stemme som egenrådige størrelser. Som retoriker var Auden karakteristisk slagferdig og hadde en egen evne til å overbevise i moralske og politiske spørsmål. «Today, the struggle», skriver han i Spain, hvor han maner til innsats i den spanske borgerkrigen i nærmest øverlandske vendinger.  «I accept your choice, yes – I am Spain», sier den tidløse Historien i diktet: Jeg er hva du gjør meg til. I morgen, sier Auden, har vi kanskje kommet dit at vi kan nyte «…the bicycle races / Through the suburbs on summer evenings». I dag må vi imidlertid velge, og utfallet vil vi måtte leve med. Nettopp den retoriske effektiviteten skulle imidlertid komme til å plage ham i senere år. Han trakk faktisk tilbake Spain med den begrunnelse at han så på diktene som «uærlige» og «opportunistiske»; at budskapet ble underordnet den retoriske effekten, og av den grunn gjorde diktets synspunkter sårbare for misbruk.

16 år senere prøver Auden, i atskillig mer forsiktige ordelag, å nærme seg menneskets tilstand og menneskets plikt, og å knytte disse sammen med grunnlaget for menneskelig sameksistens.  Samfunnet, den symbolske byen, sivilisasjon, var et stadig tilbakevendende motiv for denne dikteren, som mistrodde det ensomme romantiske geniet, modernisten i elfenbenstårnet og helten som flykter til sjøs eller ut i oppdagelsesreisen. Hvordan lever vi med hverandre, hvordan konstruerer og opprettholder vi den permanente sammenkomsten vi kaller et samfunn? Hva er premissene, og hva er konsekvensene? Hva vil vi oppnå? Fravær av krig, gruppens samhold, kreativitetens frigjøring, løsning av felles eksistensielle problemstillinger på det indre og ytre, det kollektive og individuelle plan? Hva er det gode mennesket oppi alt dette? Og hvor?

Auden har kanskje vært agitator i avgjørende øyeblikk, men aldri romantiker. Verken det gode eller det onde mennesket overlever lenge i hans diktning, som annet enn et potensial eller en symbolsk idealtype:

After shaking paws with his dog,

(Whose bark would tell the world that he is always kind,)

The hangman sets off briskly over the heath…

Linjene er hentet fra «Terce», andre dikt i HORAE CANONICAE. Etter oppvåkningen, fallet og bevissthetens fødsel, som skildres (og delvis blandes sammen) i syklusens åpningsdikt, viser det seg raskt at moral er et uklart farvann: Det gode og onde nyter ofte en tilsynelatende uproblematisk, kanskje likegyldig, sameksistens, enda mer når man blander nødvendighet inn i bildet. Bøddelen vet ikke ennå hvem han skal henrette i Rettferdighetens navn, dommeren ser seg selv som et redskap for Loven. «And the poet, taking a breather / Round his garden before starting his eclogue, / Does not know whose Truth he will tell.» Mens vi biter negler og ber om å komme gjennom dagen, om suksess, om å slippe den lille ydmykelsen som ligger i vente, alle de trivielle bekymringene hverdagslivet er så behjelpelig med å tilby oss – tikker klokken fremover mot neste ugjerning, gjerne utført i prinsippets navn. Og resten av oss skal det gå bra med, skriver Auden:  «At this hour we all might be anyone: / It is only our victim who is without a wish»  – det er bare dette offeret som «vet» at hverdagens maskineri skal gå knirkefritt, uunngåelig, til vi alle har hatt «…a good Friday.»

                                               …not one

            Of these who in the shade of walls and trees

               Lie sprawled now, calmly sleeping,

            Harmless as sheep, can remember why

               He shouted or what about

            So loudly in the sunshine this morning;

Etter «Sext», der Auden lovpriser Framskrittet for så å forbinde det med syndefallsmyten (de egenskapene ved samfunn og personer som skaper grunnlaget for framskritt gjør oss også i stand til å begå grusomheter; framskrittet nødvendiggjør ugjerninger) kommer han, sammen med resten av samfunnet, til seg selv igjen i Nones, sitert ovenfor. I den ritualistiske dagssyklusen har det blitt ettermiddag.[2]

             All if challenged would reply

            ‘It was a monster with one red eye,

            A crowd that saw him die, not I.’

Skyldspørsmålet som berøres her er allment. Det er snakk om en kollektiv ugjerning der noen har gjort, noen har beordret, forsvart eller rettferdiggjort, og noen har sett på. Når Auden kobler evnen til framskritt med evnen til grusomhet, tenker jeg på Zygmunt Bauman, sosiologen som koblet Holocaust til moderniteten. Auden og Bauman delte en viktig inspirasjonskilde, nemlig Freud, men i Audens dikteriske univers kobles også ugjerningen til ideen om arvesynd (en idé som jo er særlig framtredende innen lutheransk protestantisme, men som det også finnes elementer av i anglikansk teologi): Mennesket syndet mot Gud ved å spise av kunnskapens tre, og tilegnet seg dermed bevisstheten om godt og ondt. Som resultat ble de evig fraskilt fra uskylden i Edens hage, og lever i en tilstand av synd. Arvesynden tilegnes ved fødselen eller ved bevissthetens oppvåkning, som antydet i «Prime», der bare det å puste betyr «to wish (…) to be wise, / To be different, to die and the cost, / No matter how, is Paradise / Lost of course and myself owing a death». Arvesynden, vår manglende evne til å opptre moralsk forsvarlig, finner sin fullendte representasjon i korsfestelsen.

I dagssyklusens ettermiddag skal folk snart myldre i gatene igjen, etter den første stillheten som oppstår i kjølvannet av handlingen (lovbruddet, ugjerningen, drapet). Verdens gang skal oversvømme minnet med hendelser, hensyn, foretak. Men handlingens endelighet forsvinner ikke: «We are left alone with our feat.» I Audens freudiansk-inspirerte verdensbilde er det underbevisstheten som innhenter mennesket, «under a hotel bed, in prison, / Down wrong turnings, its meaning / Waits for our lives». Utover den ufullstendige hvilen – marerittet om en fortjent straff, samvittighetskvaler, metaforiske forestillinger om helvete – jobber kroppen og naturen med å gjenopprette ro og orden, å spille ut sin rolle i tingenes kretsløp.

Immolatus Vicerit

For without a cement of blood (it must be human, it

must be innocent) no secular wall will safely stand.

Diktsyklusen i HORAE CANONICAE bygger opp eller understøtter et verdensbilde der forbrytelse knyttes til fremgang og der likegyldighet, nødvendighet, sårbarhet, overbevisning og makt[3] på godt og ondt danner premissene for menneskers samhandling, og dermed for samfunnets konturer: Det er i spenningen mellom disse impulsene og behovene at den dynamikken vi kaller historien finner sted. Sivilisasjonen virker uunngåelig knyttet til brutalitet og vold, ved at disse kvalitetene danner grunnmuren for alt som senere bygges opp av sofistikerte systemer. Auden er, som det gjøres klart i diktet «Vespers», ingen samfunnsingeniør, ikke lenger noen reformator. Han setter pris på de finere ting i livet – «In my Eden a person who dislikes Bellini has the good manners not to get born»; føler nostalgisk lengsel etter uskyld og naturtilstand, og håper politikerne oppfører seg, «provided they don’t reform me». Han konfronteres med sin arketypiske motstander i form av en «Utopian», og foruroliges av dennes illusjonsløse hardhendthet (og mangel på finfølelse). I motsetning til tidligere dikt, der det er handlingens presserende natur som står i fokus, er dette verket først og fremst en refleksjon over etikk. Den betraktende tilnærmingen til etiske spørsmål signaliseres og understrekes av dikterens egne påståtte rolle som tilbakeholden tilskuer.

Gjennom rollen Auden inntar er det «synderens» ståsted vi får framstilt, dennes historie, dennes samvittighetskvaler og refleksjoner. Vi hører fra dommeren og bøddelen og tilskueren. Vi hører massenes logikk, vi hører den ydmyke aldrende dikterens forsiktige forsøk på innrømmelse, selvransakelse og forsoning.

Den stemmen som uteblir, som tematiseres ved sitt fravær, som former begivenhetenes sentrum, er selvsagt offeret selv: Den ofrede som «vet» , i følge «Terce», hva som virkelig skjedde, hvem som triumferte og hvem som ble tvunget til underkastelse; den som kjenner svaret, sier Auden, men svaret på hva da? I en situasjon der alles hender er skitne, der forholdet mellom skyld og handling, deltakelse og ikke-handling er så uklart og dynamisk at moralsk «renhet» utelukkes, og der forståelsen uteblir, er den eneste posisjonen som bevarer noen utvetydig moralsk forsvarlighet offerets. Men hva skal vi egentlig med denne moralske forsvarligheten, hvis den enten krever et slags martyrium eller at moralen forkastes fullstendig? I kristen teologi skjer menneskets forsoning med sine synder via Jesu død på korset. Også før kristendommen kom på banen var ofringen av en uskyldig en måte å forsone seg med høyere makter på. Når denne billedbruken overføres til et sekulært univers og frelse er erstattet av framskritt er det vanskeligere å si om offeret er verdt det man oppnår. Jeg tror «svaret» Auden sikter til kan settes i sammenheng med dette spørsmålet: var det verdt det? For bare den ofrede, den som betalte prisen, kan vite det.

Leap Before You Look

Med HORAE CANONICAE etterstreber Auden erkjennelse, ikke løsninger. At syklusen er strukturert som en rituell selvransakelse er talende, og gjenskaper en aldri tilfredsstilt, alltid  tilbakevendende grubling over ansvar og skyld. Samlingens første dikt, «Prime», skildrer oppvåkningens øyeblikk: «Without a name or history I wake / Between my body and the day.» Bevissthetens gjenkomst, simultant et slags syndefall, innebærer også en inntreden i den sosiale verdenen, en overgang fra ensomhet til fellesskap, med de farene, konfliktene, ufrihetene og belønningene det innebærer. Auden lar diktet ende med et hint om det som ligger foran oss: «my name / Stands for my historical share of care / For a lying self-made city, / Afraid of our living task». Ansvar er prisen for jegets oppdagelse, for vår eksistens i verden. Mot slutten av dagen og diktsamlingen er imidlertid ingen løsning i sikte: Syndefallet har gjentatt seg i ugjerningen og blitt gjenskapt i den rituelle korsfestelsen. Underleggelsen av individet for et overordnet mål framstår som et uunngåelig premiss for samfunnsdannelsen, og mennesket virker ute av stand til å motvirke ugjerningen.

I «Compline», nattbønnen, skildres tilbaketrekningen fra dagens begivenheter, i en blanding av resignasjon og innrømmelse. Syklusens avsluttende dikt, «Lauds», finner sted ved morgengry[4], men denne tidebønnen er overlatt til lovprisning: «Among the leaves the small birds sing; / The crow of the cock commands awaking: / In solitude, for company. // Bright shines the sun on creatures mortal; / Men of their neighbours become sensible: / In solitude, for company.»  Her virker dikteren å ha sluppet taket i ethvert forsøk på å finne en løsning: Sirkelen sluttes med en overgivelse til det nåværende øyeblikket. Neste dag vil syklusen påbegynnes på ny, som den øvelsen i ettertanke den kanskje er ment å være.

Den mest åpenbare effekten av å strukturere diktene som en syklus, er å understreke det sirkulære, det gjentagende, ved handlingen som portretteres. Både i «Prime» og «Lauds», til å begynne med og til slutt, understreker Auden at vi blir en del av en større helhet. Som en del av fellesskapet – eller samfunnet – inngår vi også i en historie, en som vi deler konsekvensene av og arven etter. Dermed oppstår spørsmålet om skyld, og syndefallet gjentar seg eller gjenskapes i hver ugjerning, her ved den rituelle korsfestelsen. Underleggelsen av individet, spesielt i form av en syndebukk, for et overordnet mål, framstår som et uunngåelig premiss for samfunnsdannelsen. Ingen veier leder til Eden, til det nestekjærlige samfunnet.

Et underliggende poeng kan hevdes: Hvis skylden er innbakt i samfunnet, hvis det uunngåelig skjer, hvis arvesynden definerer oss, eller en annen tolkning i den retning – er det ikke slik at vi har et valg mellom en «syndig» tilværelse og den moralske renheten. Hvis moralsk renhet ikke kan oppnås, heller ikke sikres ved ikke-handling, står det ikke mye igjen i veien for å prøve å utøve det gode. Auden hadde lest sin Kierkegaard, og kjente både dennes teori om nødvendigheten av det eksistensielle valget (å velge det å velge), og senere utvikling av sin religiøse kompromissløshet (mennesket kan kun finne forsoning i overgivelsen til den ubetingede tro). Audens langt mer moderate anglikanisme («In my Eden each observes his compulsive rituals and superstituous tabus but we have no morals») ligger nok et sted mellom disse to kierkegaardske posisjonene, men henter inspirasjon fra begge. «Leap Before You Look», som det heter i et annet dikt.

En ting Auden vil oppnå er å minne oss på og advare oss mot ugjerningens sentrale plass i samfunnsdannelsen. HORAE CANONICAE tjener som en påminnelse om offerets rolle: «forcing us both, for a fraction of a second, to remember our victim (…) // on whose immolation (call him Abel, Remus, whom you will, it is one Sin Offering) arcadias, utopias, our dear old bag of a democracy, are alike founded». Kanskje vi, om enn for et øyeblikk, kan bli bevisste på våre “naboer.”

Denne teksten sto på trykk i Litteraturtidsskriftet Lasso 4/2011. 


[1] Auden utelater av ukjente grunner (i hvert fall for den uinnvidde) den første/siste bønnen, matutin, fra syklusen.

[2] Bønnetiden det refereres til er kl. 15.

[3] Også forstått som evne eller kunnskap

[4] Mer nøyaktig kl. 03