Hvor blir det av all tiden man hadde tenkt å bruke? En innlevende analyse i modernistiske tidsbegrep.

by onepuzzledspecies

 

Jeg synes selv overskriften over er ganske god. Det eneste som kunne slått den ville vært ”på sporet av den tapte tid,” men den er allerede tatt. Men det jeg altså skal snakke om i dag (stille på bakerste rad der!) er våre ulike oppfattelser av og forhold til begrepet tid. Dette er, som det snart skal vise seg, tett knyttet til min arbeidsmodell for masteroppgaven.

Av og til får jeg det nemlig for meg at jeg skal lage en arbeidsplan. Stort sett jobber jeg bra uten, men med en gang det har gått for lang tid siden sist jeg knyttet arbeidet til et formål, lager jeg noen streker på papir og deler inn dagene som ligger foran meg: På mandag skal jeg ta med Alan Whitworth’s Modernism og lese kapittel 2, 4 og 7- før lunsj. Så er det om å gjøre å få lest introduksjonen til det noe eldre verket Modernism, redigert av Bradbury og McFarlane, for å få et inntrykk av tidligere tiårs definisjoner og analyser av modernistisk litteratur (uten å forstå hvordan den litterære kanon først tok form er det vanskelig å se den fra utsiden og dermed kunne ta stilling til verdivurderingene den representerer), det burde jeg være ferdig med innen 2-3-tiden. Kanskje får jeg tid til en kaffe med Ida i mellomtiden der. Ettermiddagen skal jeg dedikere til å lese meg inn i The Wasteland igjen, for så å nok en gang gjøre et forsøk på å forstå Charles Altieri. Madame Bovary (som det er litt flaut å ikke ha lest!) kan jeg ta med meg hjem og lese på senga. Ikke sant?

Problemet er bare at dette ikke er det som skjer. Først står jeg nemlig ikke opp før 9.30, fordi jeg falt for fristelsen til å ta meg en øl med en venninne i går (egentlig sa jeg klart i fra om at jeg ikke skulle ha noen øl, hun fikk spandere en kopp te på meg, men etter teen ble jeg spurt om jeg ikke ville ha en øl også, og det virket jo fornuftig), hun trengte ifølge eget utsagn tips og moralsk oppmuntring til et forestående Fulbright-intervju, og siden ingenting gir meg glede som det å surfe på andres seire takket jeg ja til det. Så får jeg møysommelig etter hvert kommet meg opp på Blindern, og der ligger Modernism klar på pulten. Men så er jeg jo ikke ferdig til lunsj, jeg  er ikke en gang ferdig med kapittel 2, fordi jeg akkurat har lest Monstermenneske av Kjersti Skomsvold, og det er så himla stimulerende for fantasien, slik at jeg i lange perioder sitter med pennen mot boksiden (akademikere kan ikke lese noe uten en penn i hånden; dette går ofte ut over biblioteksbøkene) og stirrer ut i de snøtunge skyene som ligger over byen. Fra mitt lesesalsvindu har jeg utsikt til et kirkespir, og når Skomsvold i slik utsøkt detalj plukker fra hverandre hvordan Marcel Proust skriver om slike spir, og hvordan hun selv reagerer på lesningen av Proust og internaliserer det slik at hun ikke kan se et kirkespir uten å tenke på fingernegler, da er det klart det er lett å bli distrahert. Jeg burde egentlig ikke lese romaner, de virker for sterkt på meg, og jeg går rundt og er rar og usammenhengende i flere dager, men det passer jo dårlig når man studerer litteraturvitenskap. Når jeg dessuten finner fram til en fotnote i Modernism som forklarer et ekstra spennende begrep, og viser til ett, to, kanskje tre verker som inneholder mer om dette, og jeg må inn på BIBSYS for å undersøke om biblioteket har noen av disse verkene, og de ikke har det slik at jeg må bestille ett, kanskje to, på Amazon  – ja, da er det ikke noe rart at klokken har blitt 16.30 allerede. Men jeg er ved godt mot! Dagen har fortsatt mange timer igjen. Jeg går ned for å spise meg litt middag på Frederikke, Blindernstudentenes spesielt utvalgte gourmetrestaurant, for å fylle på med tungt forbrennelige kategorier. Uten blodsukker, ingen lesesalsmagi, som Red Hot Chili Peppers sa det.

18.30. Tilbake på lesesalen. Siden forsøket på racer-gjennomgang av Modernism ikke lykkes, legger jeg den til siden og tar fatt på Modernism. Den andre, altså. Men en halvtime inni lesningen får jeg så dårlig samvittighet for at jeg ikke følger planen min, har jeg ikke selvdisiplin? Må man ikke ha perseverance for å få gjort noe ferdig her i verden?  Jeg tenker på Benjamin Franklins fjerde prinsipp for suksess: Resolution: Resolve to perform what you ought; perform without fail what you resolve. Huff da. Ja, så tar jeg fram Modernism (den første) igjen, og knoter med andre kapittel (som egentlig er nokså interessant) resten av kvelden. For selv om jeg har hørt mang en professor oppfordre oss til å lese kjapt, skumme gjennom sidene og lage kjappe sammendrag (for å sjekke om vi har forstått det), for så å anvende de relevante bitene så kjapt som mulig i ens egne arbeider – så klarer jeg ikke å la være å lese avsnittet en gang til, og en gang til, og en gang til, for vent litt, det er jo så godt sagt, det må jeg huske. Også ender jeg opp med å skrive ned avsnittet, for sikkerhets skyld, og kanskje lage noen punkter for å huske hva det var som inspirerte meg til å skrive det ned, og da går det jo fort noen timer før man har kommet seg gjennom 40 sider. Jeg husker første året mitt på Blindern, jeg satt på lesesalene på Samfunnsvitenskapelig fakultet og leste mer effektivt enn en kambodsjansk H&M-arbeider syr bukser. Jeg gjorde sideregnskap, og husker at jeg leste ca. 20 sider i timen, med noe fratrekk for trøtthet utover arbeidsdagen, så jeg kunne gjøre meg ferdig med en fagbok på to dager hvis jeg jukset litt. Av den grunn kan jeg fremdeles lire av meg noen utdaterte fakta om graden av ytringsfrihet for kinesiske demonstranter på grasrotplan – men innen jeg har gjort meg ferdig med Modernism har jeg sikkert glemt hvorfor jeg ville lese den i utgangspunktet.

Poenget med denne lange tiraden (kanskje jeg skal sette inn en advarsel), er jo at jeg igjen og igjen gjør meg fortjent til strykkarakter når det gjelder realistisk vurdering av egen kapasitet. Sagt på en annen måte, antar begrepet tid ganske andre former når den forestilles i framtidig form. En time rommer i min forestilling om den et hav av tid, den kan strekkes og tøyes i forskjellige retninger, den er fleksibel, den venter til jeg er ferdig med boken. Hvis jeg har motforestillinger til meg selv når jeg lager tidsplanene, skyver jeg dem bryskt til side fordi jeg jo bli ferdig med disse tre bøkene i dag, det er ikke tale om at jeg skal la meg selv slacke – failure is not an option! Mitt forhold til tid når jeg ser for meg leseøktene mine minner meg om da jeg og en venninne, i 8-årsalderen, fikk for oss at vi ville delta på Barnestjerner i Sikte. Vi øvde med stor dedikasjon inn et dansenummer til yndlingslåta av Jannicke på stuegulvet hjemme, jeg sjefet og koreograferte, vi kranglet litt, men ble fort enige igjen. Koreografien gikk ut på to steg til høyre og to til venstre, rytmisk, gjennom hele sangen. I tillegg (etter litt diskusjon om det kom til å bli for komplisert) bestemte vi oss for å knipse med fingrene for annenhvert steg. Problemet var bare at auditionen til Barnestjerner i Sikte foregikk samme kveld, i Oslo. Jeg tenkte altså at vi skulle øve inn en koreografi, finne på noen kostymer, og kjøre de tre timene inn til Oslo i tide til å rekke prøvene på ca. to og en halv time. Jeg har aldri helt tilgitt min mor for at hun nektet å kjøre oss inn. Vi kunne blitt popstjerner – men det er hun som må leve med det. Han som vant Barnestjerner i Sikte var kledd i spesialsydd paljettdress og utførte en perfekt etterligning av et dansenummer av Michael Jackson, med piruetter og det hele. Jeg husker vi syntes det var litt uanstendig at han grep seg så ofte i skrittet, og var enige om at knipsingen vår hadde gjort seg bedre. Men han hadde sikkert en realistisk tidsplan.

Et eller annet sted i universet finnes det en egen lomme av tid som fylles med alle timene vi hadde tenkt å bruke på ting som aldri ble noe av. Og dette universet i et univers vokser i eksponensiell fart. Når vi studerer det, bruker vi ikke stjernekikkerter, men slår det opp i en eller annen bok som beskriver kirkespir eller piker som ”elsket kirken på grunn av blomstene, musikken på grunn av tekstene i romansene, og litteraturen på grunn av dens følelsesmessige appell.”  

Og nå kom jeg jo aldri til dette med ”modernistiske tidsbegrep,” men på dette tidspunktet er det neppe noen overraskelse.